Finnskogen uten ulv og troll

Jajamenn. På tide å lufte seg litt igjen! Planen var denne gangen å besøke Särgilamp naturreservat i noen dager for ren rekreasjon, avkobling og innhenting. Siden det var årets første ordentlige ekskursjon var lista for fysiske strabaser lagt lavt. Svært lavt.

Etter et par timer på europavei og en liten kjøretur på en skogsvei med tilstand som en VW Golf absolutt ikke er laget for parkerte jeg ved veiskillet og ruslet opp veien og inn i skogen.

Og skog var det! Det var så man gikk og holdt utkikk etter troll, for om de finnes så holder de helt sikkert til i områder som dette. Bildene jeg tok inne i skogen ble helt ubrukelige også, så det er helt sikkert noe trollskap på gang inni der.

En annen ting jeg ikke fikk bilde av var ulvesporene i snøen som hjalp meg å finne den letteste løypa et stykke. Fantastisk effektive til å forflytte seg, disse dyrene. Selv i ganske vanskelig terreng gikk sporene på skinner uten en eneste feilplassert labb. Fantastisk flinke til å gjemme seg er de også, for i likhet med troll så jeg heller ingen ulv.

Slik møtte vannet Särgilamp meg ved ankomst. Nesten vindstille og godt med varmegrader i sola. Skulle nesten tro det var sommer! Leting etter den perfekte leirplass fulgte.

Og der var den! Med så mange trær var det ikke vanskelig å finne en plass å henge køya, men å finne en plass hvor man ikke risikerte å få et dødt tre i hodet hvis det blåste opp tok faktisk en god del tid. Jeg ville egentlig slå leir på vestsiden av vannet for å få morgensola rett på meg, men de beste hengetrærne var på østsiden så da ble det kveldssol i stedet.

Medbrakt bespisning bestod av potetstappe og spekepølse, akkompagnert av en kopp urrrtete. En gastronomisk opplevelse, om jeg får si det selv. Nå kan man jo påstå at «alt smaker godt på tur», men det har jeg tidligere testet og motbevist ved hjelp av en flaske Upper Ten. Fysj.

Hva?? Gass?? Ikke rødsprit??? Ja, jeg valgte gass på denne turen. Ha miskunn. Årsaken er som følger: latskap. Jeg mener praktiske årsaker. Altså latskap. Jeg visste ikke da jeg dro hvor mange dager jeg ville være ute, og hvor mange måltider det ville bli, så for enkelhets skyld så tok jeg med en liten gassbrenner og en 230g-boks. Det ga meg også muligheten til å bare koke en kopp kaffe om jeg skulle få lyst på det, noe fancee feest-brenneren ikke fungerer så bra til. Den krever en viss mengde drivstoff, ca 20ml, for å mette veka nok til å kunne tennes «utenfra», og 20ml er nok til å koke opp 0,7l vann. Det blir enten en stor kopp kaffe eller mye bortkastet drivstoff…

Dette var da utsikten fra nattens soverom. Vesentlig bedre enn utsikten jeg vanligvis har fra soverommet, som består av en rundkjøring og en Rema.

Dagen etter fortsatte været å vise seg fra sin beste side, noe som gjorde meg litt mistenksom. Forsøkte det å gi meg en falsk trygghetsfølelse for så å overraske meg med sidelengs høljregn og annet snuskeri når jeg ikke fulgte med? Det er aldri bare bra vær når jeg er på tur… Men det holdt. Jeg måtte faktisk traske i myr ganske lenge for å bli våt denne gangen. For våt må man bli. Kan ikke bare kose seg på tur, heller!

Jeg tok en tur rundt vannet for å se på dyreliv og denslags, og for å ta den obligaturiske selfien til facebook. Det var mye fugl å se på, og om jeg hadde fulgt med i naturfagstimene hadde jeg sikkert visst hva de het også. For det er slikt man lærer i naturfag, er det ikke? Jeg fulgte som sagt ikke med. På dette tidspunktet begynte kameraet å oppføre seg merkelig, så resten av traskingen i naturreservatet ble ikke dokumentert. Beklager. Det som følger er tørt, skriftlig og uten bilder.

Jeg trasket da rundt i myr og skog til jeg ble god og sliten, og støvlene hadde trukket nok vann til ettermiddagskaffen, før jeg tok pause og kikket litt på kartet. Det ble da tydelig at naturreservatet egentlig er ganske lite, og at jeg hadde sett ganske mye av det på disse to dagene (les: myr er ikke spennende i lengden), så jeg valgte å rusle ned til bilen og finne (finnskogen, tog du’an?) en annen del av finnskogen å rusle rundt i. Etter mye og intensiv kartlesing med påfølgende befaring av aktuelle lokasjoner, valgte jeg å gå en liten runde fra kvåho til lebiko, følge grusveien nordvest til Svarttjennet, så tilbake til kvåho. Klokken begynte å nærme seg 17, leirtid, og føttene rapporterte om dårlig moral og fuktige arbeidsforhold så jeg fant en plass i skogen og slo leir. Det fikk jeg faktisk et bilde av også:

Da jeg ikke rakk å fikse myggnettet på sukkererta før avreise fikk Halfwit’en vikariere på denne turen. Den fungerer forsåvidt bra, men de 15 centimeterne i minus på lengden merkes godt. Køya virker ganske trang over skuldrene, og det er vanskeligere å finne den rette liggestillingen i denne enn i de andre køyene mine. På neste tur blir det sukkerert!

Det var alt for denne gang. På gjenheng.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *