Feit fyr i Femundsmarka – dag 5

«Hvilken dag er det?»
«Jeg vet ikke. Spiller det noen rolle?»

Det lot til å være dagen da sivilisasjonens kvelende hånd endelig slapp taket. Tankeprosessen ble redusert fra den sedvanlige kaotiske evighetsmaskinen til en enklere, mer avslappet enstavelsesordbasert tankegang. Fisk. Ild. Sove. Au, tåa mi! Au, den andre tåa mi! Mer om tærne senere.

Vi pakket og forlot Langeggtjønnan tidlig på ettermiddagen, og fulgte østsiden av vanna sørover for så å ta inn på T-stien mot Røvollen. En av blindingene fra Muggsjøen satt fortsatt og gnagde på skulderen min. Jeg vurderte å lære den å si «Polly vil ha kjeks», men kom til at det trolig ville bli vanskelig da den allerede var godt i gang med en selvforsterkende atferd. Ikke hadde jeg med meg klikker, heller. På dette tidspunktet hadde den også nesten blitt en gammel venn, og det var ikke uten et snev av vemod jeg omsider fikk tatt livet av den. Hvil i fred, lille plagsomme jævel.

Frittgående og kortvokst er svært populært for tiden, så vi satt en flaske med forfriskninger på en stubbe. Smakte det samme.

Runden rundt vannene ville nok normalt ha vært en nokså fuktig affære nedenfra, men tørken som har vært gjorde at det meste av fukten kom ovenfra. Feite folk svetter mye ™. Nuvel. Etter litt sightseeing, noen kurskorreksjoner og en del utbrudd av type «Fin plass ass!» fant vi T-stien, og derfra gikk marsjen veldig lett og uanstrengt. Meget godt tilrettelagt og merket med innlagte matstasjoner i form av modne multer! I Juni!

Røvollen var neste stopp for kartlesing, mating og vanning. Vi møtte på et par damer som var like imponert over det firedimensjonale kartutvalget vårt som over at jeg hadde glemt fiskestanga mi hjemme. Jada. Det var mye å huske på med packraft og padleåre og flytevest og alt det andre som lå igjen i bilen, så… Neste gang.

Det var tydelig at området langs Røa var en godt besøkt del av marka, og med god grunn. Sviskeplassene kommer som perler på et svin nedover. Hadde tidspresset vært mindre ville vi nok ha funnet en leirplass i området men da jeg, som nevnt tidligere, hadde lest rutetabellen til Fæmund II opp-ned, måtte vi komme oss et stykke nordover langs Femunden før det ble leir denne dagen.

Det var fortsatt godt og varmt, så det ble besluttet å fukte hodeplaggene. Dette er en utmerket måte å bli både våt og varm på.

Under packraftbefaringen ble det, ganske tidlig i befaringsprosessen, åpenbart at det ville blitt mer bæring enn padling med mine svært begrensede elvepadlekunnskaper og at det således var en knakande god ide å la gummibåtene være igjen. Hadde jeg hatt med meg skuta ville jeg helt sikkert også ha gjort noe dumt, og jeg tror nok redningstjenesten har nok å ta seg til om de ikke må hente en tulling med diverse brukne bein ut av elva i tillegg.

Packraft? Tror ikke det.

Det ble noen kortere pauser for å beundre utsikt og vanne grønnsaker nedover, men alt i alt ble denne strekningen unnagjort på relativt kort tid. Vi bestemte oss for å ta atter en sen lunsj ved Starrhåen, og således ble det. Der bestemte jeg også at en dukkert hadde vært helt på sin plass, og således ble det også. Det er vel standard friluftsbloggpraksis å skrive noe slikt som «en deilig forfriskende dukkert før lunsj, vanntemperaturen var akkurat passe», men egentlig var det grisekaldt og jeg slo begge stortærne på vei opp av vannet. Så det.

Asbjørn! ASBJØRN! Vi skal ANDRE veien!

Nederst i Røa møtte vi på en mann og en hund som hadde slått seg ned i forhåpning om at noen skulle komme padlende forbi og tilby dem en låneåre. De hadde nemlig mistet sin i elva. Hvorfor han hadde valgt å padle oppover Røa forsto vi ikke før vi kom tilbake til Langen. Svaret er egentlig åpenbart, og det samme som på mange andre spørsmål man måtte ha om rare avgjørelser under utendørs aktiviteter, men det kommer vi til. Først må vi gjennom et forferdelig mygghøl, gå på snørra, bli imponert over mengden fine hengeplasser ved Røsanden og så følge en forvirrende, delvis merket, sti langs Femunden.

Nevnte sti går opp i terrenget ved utløpet av Granbekken og er merket, der den er merket, med røde staur, varder og maling. Store deler av den er grodd igjen og vanskelig å følge. Vi lurte fælt på hva dette var for slags muffens og om vi kom til å høre banjoer etter hvert. En forklaring på dette mysteriet ble også gitt av vertinnen på Langen, og alt vil avsløres senere. Resultatet vil overraske få, om noen. Jeg jobber fortsatt med clickbait-ferdighetene.

Så. Etter å ha forvirret oss et stykke videre på gjengrodde stier, over stokk og stein og forbi et oppkomme, skuet Asbjørns øye et område ved vannet som kunne egne seg som leir. Det var en liten, smakfullt møblert, vik som nok var populær blant den mer maritimt anlagte delen av lokalbefolkningen. Det kom ihvertfall et antall båter forbi i lav hastighet flere ganger.

Asbjørn demonstrerer her, mer eller mindre frivillig, dansetrinnene til «Walk like an egyptian» på grunt vann og sleipe steiner. Talentfull type!

Så, etter litt leting, fant jeg noen egnede trær, relativt dårlig skjermet for vinden og fikk hengt meg. Og det var egentlig all dramatikken jeg hadde å melde om denne dagen.

Heng med i neste episode!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.