Befaringstur i Femundsmarka, del 2

Da jeg følte meg snytt og skuffet over hvor lite jeg fikk med meg av området på den første turen så valgte jeg å utsette en planlagt finnskogtur til senere på høsten og heller dra tilbake til Femundsmarka for mer befaring. Denne gang med en hel ekstra dag til rådighet. Det gjorde jo en enorm forskjell…

Er det en ting jeg aldri kommer til å lære så er det at jeg aldri kommer til å lære. Ankom parkeringsplassen i Synnervika sent, igjen, og måtte stresse for å komme frem og sette opp leir før det ble mørkt. Det går selvfølgelig an å sette opp køye og tarp i lys av hodelykt også, men det er en del mer fiklete og noe jeg helst unngår. Telt er betydelig enklere i så måte. Så, da blir det heller til at man pisker på litt ekstra. Denne gangen valgte jeg å følge stien helt frem i stedet for å gå på kompasskurs, mest for variasjonens skyld. Det tok litt lenger tid, men komforten var vesentlig høyere.

Leirplass ble i Nordvika, samme sted som sist. Tror det kan bli et fast innslag heretter da det er en dugelig utsikt både å sovne og våkne til. Satte opp tarpen i verandamodus, varmet en bedre Real, inntok diagonalhorisontalen og tok kvelden. Våknet på natta av at det blåste uvanlig mye og kaldt under tarpen, kom på at jeg hadde satt den i verandamodus, rigget om og sovnet igjen.

Våknet dagen etter av et par innfødte med ATV på andre siden av vannet som hadde en lengre samtale om sånne ting innfødte gjerne snakker om når de kjører ATV. Vet ikke hva det var snakk om. Jeg hørte mest motor og ikke så mye samtale. Kaffe og havregrøt ble laget og spist, noe jeg har bestemt meg for å slutte med. Havregrøt, altså. Ikke kaffe. For en trendy mage som min så skaper kornprodukter en del vanskeligheter, og de vanskelighetene blir ekstra tydelige når man ikke har et vannklosett i umiddelbar nærhet. Jeg lar det være med det. Leir ble pakket ned og marsj gjenopptatt.

Jeg må si, etter noen turers testing, at denne sekken er helt sjef. Den sitter bedre enn noen jeg har hatt tidligere og, kanskje viktigst, har den ikke en masse irriterende smålommer man kan rote bort ting i. To store sidelommer med plass til en halv kamel med rytter i hver, ett hovedrom på rundt 40 liter og en stretch-lomme på baksiden med plass til tarp og regntøy. Perfekt! Mer om dette når jeg får somlet meg til det.

Har jeg ikke vært her før? Denne gangen gikk jeg innom utedassen og det kan være at det er der navnet kommer fra. Jeg lar det være med det også.

Ut på motorveien igjen, men denne gangen mot nord og Svartvika, også et innbydende navn, i stidelet. Denne stien er ekstremt lettgått og ganske ensformig, men jeg kom over en del fugl på veien og noen reinsdyr som var en del mer vant til folk enn forrige gang.

Holdt et ganske rolig tempo på denne etappen, men husket allikevel ikke å fotografere noe videre. Tar rullende selvkritikk for den.

Tok lunsjpause i stidelet før svartvika. En rikholdig buffet bestående av ost, ost og spekepølse. Altså to typer ost. Drakk vann til. Et nydelig måltid om jeg får si det selv. Og det… Ja, du skjønner resten.

Ved svartvika. Dette området er fullt av fine hengeplasser. Det er også riktig behagelig å se på. Såpass behagelig at jeg husket å ta bilder, til og med.

Det kan se ut som det foregår kanoutleie eller en annen form for muffens her. I alle fall ble det et lekkert fotografi.

Stien fra Svartvika og ned til sjøen. Ser ut til å være godt brukt! Det kan være at det er for mye trafikk i området til å oppnå tilstrekkelig komfort i leir. Det får man komme tilbake til.

Jeg liker bruer. De gjør at jeg slipper å bli våt på beina eller, like ofte, hele meg når jeg skal krysse rennende vann. Herfra begynner terrenget og stien å bli mer krevende, myrete og steinete. Ikke i noen sånn grad at det er vanskelig å ta seg frem, men nok til at pulsen stiger en smule og til at man må passe på hvor man plasserer plattføttene. Det bratter seg også til en del.

Om stien ikke er noen motorvei lenger, så er den svært tydelig merket. Det gjør det en del lettere å ta seg frem i de steinete partiene.

Ljøsnådalstjønna var objekt for dagens befaring, og ved ankomst så det ikke så lovende ut som jeg hadde håpet. Det er en del trær rundt vannet men det er ikke så mange av dem som egner seg for heng. Det er mye smått, mye dødt og for langt mellom mange av dem. En tur på den andre siden av stien, i nærheten av myrputtene som ligger der ga bedre uttelling. Her var det noen plasser, men ingen førstesorterings- sviskeplasser av typen man fant i Svartvika eller langs Mugga. Tipper det er for nært oppunder tregrensa til det.

Men vannet og plassen er vel verdt et besøk allikevel. Riktig fint er det.

Etter mye leting fant jeg til slutt noen trær som egnet seg og slo leir. Middag og tynn kaffe ble befråtset og kvelden ble tatt.

Det ble også funnet et alternativt bruksområde for leirtøflene.

Dagen etter våknet jeg med dundrende fantomsmerter og dårlig innstilling. Det er mulig det hadde noe med den tynne kaffen å gjøre, men hvor svakelig skal man bli, da? En tynn kaffe så er hele neste dag ødelagt? Jeg satser på at det hadde en annen årsak, men for å utelukke kaffen som mistenkt planlegger jeg grundig testing fremover. I alle fall valgte jeg, etter litt halvhjertet avstandsregning på kartet, å feige ut og ikke følge planlagt rute til Muggsjølitjønna, ned forbi Stortjønna og stien mot Mugga og Nordvika, da jeg ikke visste hvor langt jeg måtte gå for å kunne slå leir hvis det ble nødvendig.

Hadde jeg hatt flere dager til rådighet ville jeg heller tatt en hviledag i leir og så fulgt planlagt rute, men i stedet måtte det bli den tunge veien ned forbi Svartvika igjen. Æsj. Nuvel. Neste gang setter jeg av 14 dager av ferien til Femundsmarka. Da blir det andre boller, tenker jeg. Eller ikke. Jeg blir så dårlig i magen av boller.

Et tre som også har oppdaget gledene ved horisontalt friluftsliv ™.

Og, ved siden av, ett som er på glid. Godt å se at jeg har god innflytelse.

Det ble lunsjpause ved Furrubakken på vei ned. Lang, lang lunsjpause med Real lapskaus, kaffe (ikke tynn) og et par par Paracet til dessert. Det påpekes at steinen var knekt før jeg satt meg på den. Æresord.

Dette kunstverket kaller jeg «Steiner i måsan». Det er mulig Paracet har noen bivirkninger som ikke står i pakningsvedlegget.

Denne furua har nok spist noe den ikke har tålt. Jeg antar de mer dendrofilt anlagte har en annen forklaring, men jeg liker min.

Det ble også en lang pause ved tømmerrenna i Litllangtjønna mens jeg ventet på at hodet skulle komme etter. Det kom aldri, så jeg la igjen en lapp og gikk videre.

Norges staeste tre?

Og der kom slutten på en veldig lang dag. Leirplass i Nordvika, omtrent der hvor stien fra Synnervika kommer ned til Femunden. Rikelig med gode hengeplasser her, og kort vei til bilen dagen etter hvis fantomsmertene mot formodning ikke skulle gi seg.

Ikke noe å utsette på utsikten heller. Kort tid etter leirslagning begynte det å regne og blåse nokså friskt, så jeg fikk ikke sett så mye på den men jeg satt pris på å vite at den var der. Etter en lengre kåbbåistrekk i køya var det middagstid, og så natta. Været fortsatte natta igjennom, og lettet på morgenkvisten etter frokost. Det gjorde fantomsmertene også, så jeg bestemte meg for å nyte noen timer ekstra i køya før jeg pakket og dro. Alt i alt tilbragte jeg nok 13-14 timer i køya denne natta og kroppen føltes som smør etterpå. Hadde jeg ligget like lenge i senga eller, enda verre, på et liggeunderlag hadde jeg ikke klart å reise meg opp!

Herfra var det bare en veldig rolig tur til bilen som gjensto, og det tror jeg ikke jeg gidder å skrive om 🙂

 

På gjenheng!

2 Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *