Feit fyr på flukt fra varmen, del 3

Så. Etter å ha gjort unna avtaler og forpliktelser i hovedstaden fikk man igjen behov for å oppsøke kjøligere strøk. I følge yr.no var det kjøligste stedet innen rimelig kjøreavstand denne dagen Skrimfjella, så da ble kursen staket ut i så lende. Var det kjøligere der? Å, gjett’a!

Ikke det minste, faktisk. Gjettet du riktig? På vei opp kneika til platået tror jeg faktisk jeg fikk solstikk og så syner, for store deler av skogen var borte og det så ut til å være hyttebygging på gang både her og der. På toppen var dog alt ved det normale, så kanskje jeg ikke hallusinerte allikevel? Hvorfor skal folk på død og liv ha hytter overalt? Har de ikke hørt om hengekøye? Nuvel.

Jeg vagget meg lett korpulent avgårde forbi Fjellsetertjernet og Øyangen til Fiskelausa hvor jeg visste det var gode hengetrær på vestsiden. Siden det fremsto som helt uinteressant å perspirere rundt på jakt etter leirplass i tropevarmen ble det gjenbruk denne gangen. Det er jo slik i vinden i disse grønne tider.

I nordenden av vannet, hvor det er et godt stykke bart fjell, ble skjebnen fristet og primus fyrt for å koke vann til lunsj og kaffe. Jeg syns nok at det tok litt lang tid før vannet kokte, og primusen lagde noen lyder jeg ikke umiddelbart kjente igjen, men gass, i likhet med telt, er noe jeg sjelden bruker. Jeg tenkte ikke noe mer over det før vannet kokte, jeg løftet av kjelen og brenneren slukket av seg selv… Imponerende nok hadde jeg tatt med feil gassboks. Noen ganger lurer jeg på om jeg faktisk ble mistet mye i gulvet som liten. Lydene jeg hørte under oppkoket var brenneren som fusket fordi trykket i boksen begynte å bli lavt. Tom for drivstoff etter første måltid, altså. Ny rekord, men ikke en jeg er videre stolt av.

Irritert lusket jeg videre til forhåndsbestemt leirplass og hang opp køya. Når man har beslutninger å slutte lønner det seg å ha et horisontalt, gjerne lett forfrisket, perspektiv på ting, har jeg funnet ut. Ikke nødvendigvis fordi man tar bedre avgjørelser da, men fordi man har det langt mer behagelig mens man aver de nevnte gjørelsene. Alternativene var da å overnatte for så å dra til nærmeste sportsforretning og kjøpe gass neste dag, eller å avbryte turen, dra hjem og furte. De neste timene ble problemstillingen grundig vurdert mens hudfargen utviklet seg fra fregnete rosa til nokså ensfarget stopplys.

Det begynte å nærme seg middagstid og, på grunn av den nye rekorden, mulig nødvendig hjemreisetid så solbrentheten ble satt på vent et øyeblikk og en beslutning gjort.

Jeg pakket sekken og dro hjem til vannklosett og airconditioning. Det sies at det ikke er noen skam å snu i tide, men akkurat denne gangen skammet jeg meg litt. Faktisk såpass at jeg vurderte å late som dette ikke hadde skjedd, og hadde jeg vært litt smartere hadde jeg nok aldri publisert dette innlegget.

Krysser barduner for bedre lykke neste heng.

Auf wiederhengen!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.