Feit fyr på flukt fra varmen, del 2

Det ble, som beblogget i del 1 av dette eposet, avgjort under lett forfrisket, horisontal konsentrasjon å søke kjøligere forhold i Einunndalen på dag 2 av denne flukten. Den store ulempen med denne avgjørelsen er at det ikke, såvidt meg bekjent, er noen hengemuligheter i dette området og at jeg således ville bli nødt til å sove på bakken. Som et dyr! Grøss. Men, jeg var villig til å presse meg langt utenfor komfortsonen for å slippe den forferdelige varmen. Sterk varme og fysisk aktivitet går nemlig svært dårlig overens med fedme klasse 2, den nest beste klassen.

Jeg parkerte ved Grimsa for å pakke om sekken og stålsette meg. Ville jeg klare å dra på tur med telt? Ville jeg tåle den psykiske belastningen? Skammen? Det var flere år siden jeg hadde sovet på bakken. Hva om jeg falt av? Tankene var mange.

Kjøreturen opp var relativt begivenhetsløs, med den lille konsentrasjonsevnen jeg har igjen fordelt på å ikke kjøre av veien, holde et øye på temperaturen, og å beundre landskapet. For det er et virkelig flott område. Jeg skal tilbake. Da med kart. Mer om dette senere.

Ovenfor er to bilder tatt fra nesten samme sted med noen timers mellomrom. Ikke fordi jeg sto stille og skalv av teltangst disse timene, men fordi jeg hadde forsøkt å navigere etter en langt fra fotografisk hukommelse. Kartet lå nemlig igjen på bardisken hjemme. Plassering angir muligens årsak. Nok om det. Jeg var i alle fall ikke der jeg trodde jeg var og da var jo ikke ting der jeg trodde de skulle være, heller. Stier, for eksempel. Etter flere timer med tildels høyfrekvent rotasjon rundt egen akse og noen gloser som kun oppgis på forespørsel ble det til at jeg snudde, gikk samme vei tilbake og slo leir på den første tørre, flate flekken jeg fant. Jeg var lei, sliten, varm, og det begynte å mørkne.

Etter å ha slått opp dette smykket av et telt, som gikk mye lettere enn fryktet, og hoppet elegant over middagen inntok jeg horisontalen og forble horisontal til solen satte i gang den sedvanlige morgenbadstuen. Selv om teltet, et Hilleberg Niak, er veldig luftig og godt ventilert blir det forferdelig klamt når sola står på. Spesielt om det er vindstille. Og det var det.

Men det er, til telt å være, riktig fint. Raskt å sette opp, står bra i det meste av vær, og er meget romslig for en. Spesielt om man tar vekten i betraktning. Det er litt kort i lengderetningen, så dyna ligger inn mot innerteltduken, men jeg har ikke opplevd å bli våt eller kald på tottelottene som følge av det. Trolig fordi det er god nok avstand mellom inner- og yttertelt til at de ikke kommer borti hverandre. Skjørteventilasjon og nettingdør i innerteltet gjør at det til tider kan bli vel luftig inni der, men det er jo strengt tatt ikke ment for polarekspedisjoner, heller. En liten modifikasjon med et ca 20cm høyt tøystykke spent over nedre del av døra gjør det også en god del lunere. Karakter: 4 av 5 barnåler.

Nå får det være nok teltprat. Jeg føler meg litt skitten.

Ah. Bedre.

Hvor var vi? Jeg har krysset en del bekker og elver, og sjelden har jeg vært mer anspent enn jeg var på vei over denne. Jeg er ikke helt overbevist om at den i utgangspunktet er ment for mennesker, kanskje aller minst mennesker med andreklasses fedme, og i tillegg var den nokså morken. Nuvel. Det gikk bra, og litt brospenning i hverdagen må man nesten unne seg fra tid til annen. Kameraet ble lagt i vanntett pose før og foto ble grafert etter passering, for sikkerhets skyld.

Jeg husket ikke hvor lang tid jeg hadde brukt på bilturen opp dagen før da det, som nevnt, hovedsaklig ble fokusert på temperatur og grøfteunnvikelse fremfor klokkeslett. En herre i Folldal forventet soveposelevering kl 12, og da jeg er av den oppfatning at avtaler er til for å holdes beregnet jeg svært god tid på veien ned igjen.

Det skulle vise seg at tidsberegningen var såpass romslig at jeg fikk tid til lunsj ved elven på vei ned. Krakken var, til opplysning, knekt da jeg kom dit. Ingen tjukkasvitser, takk.

Så, etter å ha vekslet en sovepose i litt bompenger vendte jeg snuta hjemover for å ikke gå glipp av en mandagsavtale i Oslo. På vei ned ble det også gjort en hurtigbefaring av Atnaelva mens jeg skiftet fottøy. Så bra ut. Elva, altså. Ikke fottøyet. Eller føttene, for den saks skyld. Fotografier utelates av etiske og estetiske hensyn.

På gjentelt!

Tilføyelse: Det har blitt meg fortalt at jeg faktisk har førsteklasses fedme, ikke andreklasses. Best allikevel, altså. Takk for oppmerksomheten.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.