Feit fyr på flukt fra varmen, del 1

«Er han død?»
«Han puster ikke.»
«Faen, vi må kvitte oss med liket før noen finner ut at det var oss! Jeg kan ikke havne i fengsel igjen, gutter!»

Jeg skrudde av lydboka. Hørespill har liksom aldri fenget meg noe videre, men noe må man beskjeftige seg med på lengre kjøreturer, og kryssord er litt for risikabelt i høye hastigheter. Jeg satt da, som de mer deduktive leserne har dedusert allerede, i bilen på vei mot nye gnagsår og bilder av hengende ting. Denne kjøreturen gikk i retning Folldal, dels for å levere en sovepose jeg hadde solgt på Finn, men mest for å slippe unna den forferdelige varmen i Oslo. Det viste seg å ikke være noen god avgjørelse. Mer om dette senere. Dialogen fra boka er forøvrig endret for å unngå opphavsrettslige komplikasjoner og denslags. Kanskje til det bedre.

Det fins, som tidligere beblogget, et lite område med hengevennlig furuskog i østenden av Grimsdalen, ved Fallet, som jeg gjerne benytter meg av. Ofte som mellomstasjon om jeg skal kjøre langt i landets lengderetning eller, som denne gangen, som utgangspunkt for en lengre tur i området rundt Rondane. En liten befaring av de øvre delene av Atna-elva for en mulig kano- eller packraft-tur var også lagt inn på timeplanen.

Det var planen, men planer har det med å revideres til de ikke har noenting til felles med planen man la i utgangspunktet, og slik ble det også denne gangen. Hadde jeg ikke vært så begeistret for selve planleggingen ville jeg nok vurdert en mer planløs tilnærming.

Ved ankomst ble det ganske tydelig at min flukt fra varmen bare hadde ført meg til mer varme å flykte fra. Omgivelsene var riktignok mer tiltalende enn de gjerne er i Oslo, men varmt var det, og etter litt betenkningstid ble det fastslått at planlagt rute utgikk med høye kneløft og veivende armer. Det fikk bli neste gang. Det måtte legges ny plan, og disse legges best liggende. Helst i hengekøye og aller helst med en liten forfriskning i koppen. Så da ble det slik. Leir, horisontal, kart, forfriskning.

Så, med kartlesings- og forfriskningsposisjon ferdig inntatt ble det besluttet, på minst mulig anstrengende måte, å prøve en tur i Einunndalen neste dag. Kanskje temperaturen der var mer egnet for fysiske anstrengelser for feterte herrer i sin verste alder?

I motsetning til tidligere opphold i samme område husket jeg å henge meg slik til at soloppgangen ville kunne observeres i sin helhet fra køya, noe jeg fikk meget godt utbytte av neste morgen. Det hadde nok vært mer imponerende om det faktisk hadde vært mørkt først, men man tar det man kan få.

Da det var forferdelig tørt på bakken ble køyefrokosten denne gangen erstattet av frokost ved elv. Det er mulig jeg er i overkant forsiktig, men jeg er ikke villig til å risikere å svi av et helt skogsområde for en kopp kaffe og en skvett havregrøt. Tenk å ha det på CV’en… Dessuten er det riktig fint ved elven, med bålplass og sitteplass og greier. Kort vei til vannet også.

For å illustrere hvor tørt det var legger jeg her ved et fotografi av turtøflene som var nypussede og svarte et par timer tidligere. Svart som i fargen, altså. De svarte ikke. Det gjør de gjerne ikke før man har vært alene på tur i lengre tid og det er på tide å komme seg hjem.

Så. Videre til Einunndalen, altså. Der er det ikke videre hengevennlig, så det advares på forhånd mot innslag av telt i neste episode.

På gjenheng.

2 Comments

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.