Til fots i Rotnavassdraget

Dette er historien om to tykkfalne menn i sin verste alder, en kano og et vassdrag på Finnskogen. Har dere ikke sett «Piknik med døden», tenker du kanskje? Joda. Vi lot Burt Reynolds være igjen hjemme og satset på at det gikk bra. Han hadde sikkert ikke lyst til å være med uansett.

Vi fikk banket sammen Allyen forholdsvis raskt og problemfritt, da begge hadde øvd på egenhånd på forhånd. Eller på forhånd på egen hånd? Ingen banneord ble ytret under monteringen, i hvert fall. Skuta ble døpt H/B Midtlivskrisa i en vakker sjøsettingsseremoni på Rotnesjøens bredder, akkompagnert av en nynnet, småsur versjon av kjenningsmelodien til Monsen. Som seg hør og bør.

Prefikset H/B overlater jeg til den enkelt å gugle, men som et hint kan jeg si at det passer bra med kroppsformen på padlerne. Det gjorde også oppakningen – det var rikelig med luksusvarer med, og ingen synlige begrensninger på kaloriinntak. Noe som viste seg å være lurere enn først antatt, da det slettes ikke ble den idylliske «flyte medstrøms og fiske…»-turen jeg hadde sett for meg. Noen hadde visst skrudd av krana og skrudd på vifta. Mer om dette senere.

Første dag forløp helt uten dramatikk på tross av at det var min første «ordentlige» kanotur. Det ble padlet litt, lest litt kart, og nytt noen forfriskninger i båten til vi fikk øye på noe som skulle vise seg å bli en utmerket leirplass. Det ble tilbakelagt en nokså beskjeden strekning denne dagen, da forholdet mellom kartlesing, forfriskning og padling kanskje ikke var helt optimalt med tanke på fremdrift. Man kan da ikke ha urimelig høye forventninger til denslags, heller! Vi ankom også sjøsettingsplassen litt senere enn ønsket, dels på grunn av omkjøring, slurvete kartlesing og en innfødt som svarte «å, det veit je itte» på alt jeg spurte om. Det er visst, i følge turkamerat og kanoeier med litt erfaring fra landsdelen, det de lokale sier når de mener «nei».

Første leirplass ble beleiret etter noen timers padling, og for en leirplass! Flotte hengetrær, så mange at beslutningsvegringen kom snikende igjen, kort vei til vannet og en strøken bålplass i steinur. Om man først skal være kriminell og fyre bål når det egentlig ikke er lov så er det greit å være helt sikker på at man ikke lager større bål enn planlagt, og det er mye lettere om det ikke er noe brennbart i umiddelbar nærhet. Og hvis noen spør så var det ikke meg uansett… Men, nok om det.

Morten fant hengetrær og var raskt ute med å markere dem som sine egne. It’s the hammocker way.

Etter hvert fant jeg også et par akseptable trær, hoppet over markeringen, og fikk hengt opp det som henges skulle.

Og litt til. Man blir visst våt i kano. Det var helt uventet, men ble taklet etter beste evne. Neoprentøflene på bildet ble pensjonert ved hjemkomst, da de egentlig bare fungerte som fotbårne vannballonger. Underholdende de første ti minuttene, ikke så veldig etter det.

Dagens bespisning besto av svinenakke med hurtigris. En velsmakende kombinasjon på tur, men anbefales ikke hjemme. Det ble også forfrisket og faktisk også fisket ytterligere før man trakk seg tilbake til de hengende himmelsenger. Der fant jeg ut at lua mi lå igjen hjemme. Det er så pinlig at jeg egentlig ikke ville skrive om det, og med tanke på alt jeg ikke lar være å skrive på denne bloggen overlater jeg til leseren å forestille seg hvor flau jeg er. Gru.

Nuvel. Så, neste morgen. Det var mating, vanning, pakking, og høye forventninger til resten av turen. Hvis gårsdagens etappe var noe å dømme etter ville vi få en riktig koselig kanotur resten av veien, og være fremme ved målet i god tid før kapteinen måtte hjem til middag, kone og barn. I uprioritert rekkefølge. Tror jeg.

Prøveligging av hengekøye med underdyne ble det også tid til. Og hadde det ikke vært tid så hadde man tatt tid. Det er alltid tid til prøveligging av hengekøye med underdyne.

Så var vi på vei (på vann?) igjen, med de tidligere nevnte forventningene i behold. Enn så lenge.

En liten lunsjrast med tilhørende smellfie rett nord for Svullrya. Resten av motivet er sensurert av estetiske årsaker. Det ble spist en bedre real og drukket en skvett kokekaffe, tørket tær og solkremet bleke legemer. Vi møtte også på noen kanoer på vei oppover elva, noe som økte forventningene til kommende padleforhold enda litt mer. En liten stund, ihvertfall.

Vi padlet på forbi Svullrya hvor vi møtte noen fiskere av varierende nasjonalitet og pratsomhet, og fant en leirplass et stykke ned i elva. Nok en gang en leirplass av prima kvalitet, også denne med gode muligheter for kriminelle aktiviteter. Bålplass, altså. Utmerkede hengeforhold her også.

Det var til og med innebygget ryggstøtte til stresslessen! Ingenting å klage på her. Eller, vi fant ut litt senere at det går en merket sti ca 50 meter lenger inn i terrenget. Man kan visst ikke få alt.

Kveldens bespisning besto av svinefileter, mesterlig marinert av Morten, og den sedvanlige posemosen. Noen forfriskninger fantes fortsatt i sekken, og det hele ble rundet av med noen lakrisbåter. Godteriet, ikke hengekøya. Et nydelig måltid. Så var det køyetid.

Til frokost ble det kremert pølser, servert med lompe og tilbehør, fortært under lett tidspress. Nå begynte vi nemlig å få dårlig tid. Vi begynte også å bli slitne, og når jeg skriver «vi» så tror jeg egentlig jeg mener «jeg». Dette var, som nevnt, min første ordentlige kanotur og jeg var ikke vant til å padle hele dagen. Det var altså forholdsvis lite krutt igjen i den lille, sarte fotturistkroppen min, og siden store deler av turen så langt var blitt brukt på å dytte, banne og slepe fremfor å padle hadde vi også havnet et stykke bak skjema. Dagens etappe ble lang, og vi krysset alt vi hadde to av for at elva skulle være større og mer padlevennlig nedover. Således skulle det ikke bli.

Kameraet ble pakket ned i sekken for å forhindre fuktige uhell under ivrig padling, så det ble ikke så meget fotografert denne dagen. Det første bildet er av det som en gang trolig var barskjulbrua, nå forfremmet til barskjulporten, tatt under lunsjpausen som besto av en bedre Real og en skvett kokekaffe. Det er veldig lettvint med pulverkaffe, spesielt nå som jeg har funnet noen som selger porsjonspakninger, men ordentlig kokekaffe blir noe helt annet.

Hva er så dette? Crocs? Grusvei? Gnagsår? Nei, forresten, gnagsårene kom etter Crocs og grusvei. Vi kommer til det.

Vassdraget heter egentlig Rotna, men i løpet av turen ble det omdøpt flere ganger. Ingen av navnene egner seg for sivilisert blogging og oppgis derfor kun på forespørsel. Det var mye luggeføre og motvind, og det som var planlagt å være en lavterskelkanotur ble etter kort tids padling mer som en svært fuktig, kald og krevende fottur. Etter hvert gikk vi også tomme for forfriskninger, og moralen sank som følge. Så, ved en ikke navngitt bro et stykke sør for Ormberget, ble det besluttet at nok var nok. Vi avgjorde å ta apostlenes hester fatt de fem, eller så, gjenstående kilometerne til bilen og så kjøre tilbake og hente kanoen. Hadde jeg visst det ville jeg nok tatt med bedre egnet fottøy, for om blemma som har erstattet min høyre fot er noe å gå(!) etter, er ikke Crocs videre godt egnet til denslags.

Det var slitsomt, krevende og veldig lærerikt. Takk for turen, Morten!

På gjenheng!

2 Comments

  1. Asbjørn

    Haha, kanotur kan bli så mangt Thomas. Husker jeg og en kompis dro på padletur fra Bjørkelangen og ned til Ørje… det som så ut som en elv på kartet viste seg å være den lille stillestående drittbekken, blei fort strevsomt da gitt. Forøvrig glemte jeg lue OG dasspapir på tur i marka i helgen, flaut og kjipt, men men shit happens (pun intended). 😉

    H Asbjørn

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.